Ikke alle damer har samme rotasjonshastighet i planeten. Eksempelet er hun dustedama som kutta p-pillene fordi hun ikke trodde hun kunne bli gravid. Dette gjør’a vel etter at forholdet var over i fasen der det var lite annet igjen enn sex’en. Faktumet at hun har en kid fra før burde jo være nok til å avkrefte at fertiliteten var et issue. Greit nok at det er et halvt tiår siden kid’en revna exit’en hennes, men hun hadde kjønnlig omgang med x-gubben sjeldnere enn jeg skifter tannbørste og at hun ble bare ble gravid den ene gangen beviste ikke noe særlig.
Vi, derimot, gjorde stort sett ikke annet enn å rense pipa. I alle fall var det det vi gjorde best. Og det gjorde vi stort sett hver gang det var en anledning og et par ganger det egentlig ikke var det. Så… kjappe dama kutta pillene og DING! der var det en bolle i ovnen. En genistrek i regninga, om jeg så skal si det med en blanding av middels utbrukte uttrykk. Kunne kanskje vært fett om det ikke var for at jeg hadde eskalert en krangel bare halvannen uke tidligere, med den følgen at hun dumpa meg som en melsekk. Nå var jo ikke det så mye av et utrolig sammentreff – for det var jo ikke første gang jeg var ute av det gode selskap.
Jeg likte jo dama, jeg, men hun dumpa meg mer eller mindre regelmessig over et halvt års tid og hver gang tok det litt lenger tid før hun fant ut at det er okei å ha meg i nærheten likevel – til slutt var det, om ikke annet, for et kjapt ligg. Jeg var jo forelska – så jeg tassa rundt som den dumme bikkja i Pusur uansett hva som skjedde. Nå skal jeg ikke si at jeg var helt uskyldig i alle dumpingene, men det var faktisk ikke jeg som starta dem, men etterhvert begynte jeg å bli så frynsete at jeg levde i konstant frykt for en nye dumpings, og det er ikke en spesielt konstruktiv sinnstilstand, selv om det det bidrar til bedre BMI.
Når’a så oppdager uhellet så begynner’a for sikkerhets skyld å fantasere om hus og hoteller og familie og hurlumhei og best som det er så begynner jeg også å smådigge ideen. Men det varer bare i 48 timer og så er jeg ute i kulden igjen. Ikke at jeg nødvendigvis syntes en kid til var et klokt move, det er jo en tjue-årskontrakt og når mamsen nærmer seg førti er jo sjansen der for at man pådrar seg en enda lenger deal. Men selv om jeg kalte min forrige for Puddingen når han kom ut så var det jo stor stas og sannelig blir det bedre og bedre til de blir så store at de ikke egentlig trenger deg lenger. Selv om legen skulle leke med kleshenger’n så var det jo en tanke der om at det vare en fremtid med hu og meg.
- Den fantasien er bare en dum fantasi, fikk jeg i fleisen, etterfulgt av: - Du tror vel ikke at vi er sammen igjen?, og vips så hadde hun bekrefta at jeg var en singel, ikke-vordende småbarnsfar, og jeg sitter med grus i nesa fra landinga.
Planen var jo å stå løpet ut uansett hva utfallet blei, prøver jo i alle fall å fremstå som en decent fyr, så med eller uten kid – og med eller uten meg – så skulle jeg jo stille opp. Men grusen i nesa satt meg litt ut og i et svakt øyeblikk ba jeg henne ryke og reise og vips! så er det ikke tvil om sivilstanden og jeg har reelle fritidsproblemer for første gang siden midten av nittitallet. Det vil si – fritidsproblemer de ukene jeg ikke har MiniMuskelMannen (Puddingen har utvikla seg og tasser rundt som en liten atlet, mens jeg ser meg i speilet og lurer på åssen han får det til).
Ettermiddager og kvelder går etter dette med til å forsøke å tenke på noe annet, og generelt å strekke arbeidsdagene så lange så mulig, med samme formål. Hver gang det pop’er opp igjen i bevisstheten er det om å gjøre å sette på et stimuli som dytter dritten tilbake i kroken sin. På kort sikt løses problemene av 30 gamle serieepisoder med drapstema – reruns tatt opp på PVR’en i løpet av sommermånedene, krydret med serien med han dude’n med karmaproblemene (som jeg trodde var en større taper enn meg, men som jeg sannelig begynner å dra innpå).
