Til glede for nye lesere – i kronologisk rekkefølge:
Enjoy 
Jeg er faen meg ikke rett. Men det vet jo du som leser dette. Her er resten av høsten og frem til jul:
19. september: Kleshengerdagen – besøker p-pilledama på ettermiddagen – er grei og decent fyr.
25. september: Elvelangs langs Akerselva – P-pilledama blir med ut og spiser middag og vi har en koselig tur langs elva.
28.-30. november: Er på hyttetur. Får en SMS med middagsinvitasjon til p-pilledama. Ser den først dagen etterpå, men takker ja.
1. desember: Spiser middag hos p-pilledama. Hun sier at om det skal bli noe må jeg gå i terapi. Jeg vil gjern at hun også gjør det – får gehør for å gjøre det sammen. Jeg sier at dersom det skal bli noe må det være commitment, hun sier at jeg m
2. desember: P-pilledama fjerner singelstatus’en på fjesboka. Commitment liksom. Hu sender melding: “Full av kjærlighet i dag…”
3. desember: Hu er på en jobbmiddag. Jeg stikker dit – etterpå drar vi hjem til henne. Ting virker kjempebra. Fremtid!
5.-7. desember: Camp’er hos p-pilledama. Totalt døv helg. Ikke noe som skjer. Avsluttes med at jeg trodde hun skulle bli med til meg natt til mandag, men det vil a ikke. Jeg flipper fordi hun ikke vil gi noen skikkelig grunn – virker som a ikke gidder.
8.-10. desember: Incommunicado.
11. desember: SMS’er p-pilledama for å høre åssen det går – ikke noe respons – enten har det skjedd noe eller så har a glemt mobilen på jobb eller noe. SMS’er for sikkerhets skyld dama jeg deita en gang tidligere – for å se om hun svarer meg – og sjekke at SMS funker. Hun er hyggelig, har møtt en kis og greier. Blir litt glad for at jeg synes det er helt fett for henne.
12. desember: Fortsatt ikke noe respons fra p-pilledama litt utpå dagen – prøver å få tak i henne – hun avviser telefonene og sender korte “har ikke tid”-svar på SMS. Jeg flipper totalt innvendig (kollegene mine tror jeg er syk) og skjønner ikkeno’ – hvorfor vil hun ikke snakke med meg? Hva har jeg gjort? Har det skjedd noe med henne? Eller kid’en? Hun ignorerer meg – har det helt jævelig. Til slutt tar hun hele to minutt til en samtale – skjønner ikke noe av hvorfor jeg flippa. Jeg ber henne ringe når hun har tid og lyst. Hun ringer ikke.
13. desember om kvelden – hun dukker opp på MSN og jeg forteller hvor jævlig bedritent jeg hadde dagen før og hvor jævelig dårlig gjort det var. Så skriver hun “tror vi avslutter her” – så jeg ringer og spør om hun mener at hun gjør det slutt – og det mener hun – og jeg sier at faen heller det er ikke hun som skal gjøre det slutt det er hun som behandla meg som en dritt. Og så forteller jeg henne hvor jævelig jeg har hatt det gjennom alle dumpingene. Et sekund etter at samtalen er over ringer jeg opp og prøver å patch’e det opp igjen. Jeg er jo for faen altfor jævelig glad i duste-dama.
15. desember: P-pilledama legger beskjed på svarern min med saklig-vennlig “jeg skal snakke med deg om å slå opp”-stemme. Senere på dagen innvilger hun meg en avslutningsmiddag. Jeg snakker med a i fem timer, men det er fucked. Igjen. Fuck alt.
19. desember: Oppdager at p-pilledama har blog’a en kjærlighetserklæring til en annen den 17. desember. Sender SMS og får bekreftet at hun har møtt en kis. Kisen har til og med kommentert på bloggen – det er så søtt… Jeg er kvalm og føler meg fucked over nok en gang. Hun påstår at ikkeno starta før 13. desember. Jeg vet ikke hva jeg skal tro om det, men uansett er det jævelig mega-jævelig jævelig.
God jul.
Ser ut til at jeg har rustne antenner, gitt. Her tror jeg date’n går bra, men neida, 1-0 til pessimistene. På den andre siden så var det litt ullent, er ikke sikker på om andre omgang er helt ferdigspilt. Vi får se.
Abort er noe dritt. Det er jævlig dumt å sette seg i en situasjon der man en gang vurderer det. Det er stengt tatt unødvendig å havne i den situasjonen. også, det finnes mye fint i prevensjonsmidler. Jeg tenker på dette og det er ikke digg å vite at man har satt i gang noe som kunne kanskje blitt noe, men aldri får sjansen. Det er bare å lure seg selv å si at det ikke er et liv lenge før tolvte uke, det er bare å titte på bilder av aborterte foster fra ca uke 9 – det er lett å se at det er ting på gang. Fra uke 10 har det eget hjerte som slår.
Men det er faen ikke kult å tenke på at man skal risikere å få et barn med kromosomfeil på grunn av alder, at det er mer enn fair risk for at mamma må ta seg av det alene fordi forholdet er omtrent like stabilt som grunnstoff 118, samt vite at man blir nesten 60 før barna flytter ut av huset – ingen sporty forelder akkurat, og knapt noen hjelp til barnebarn (det er jo en evolusjonær grunn til overgangsalderen – det er en overgang til å bli besteforelder). Det er en fuckings dårlig løsning.
For min egen del har jeg bittelitt flaks, jeg er jo mann og her til lands har jeg ikke mye jeg skulle sagt i abortbeslutningen. I dette case’t har jeg sagt at jeg back’er enhver beslutning.
Men det er jo jævlig enkelt når man ikke må ta den beslutningen selv.
PS. Har du ikke selv opplevd å være medskyldig i en graviditet så kan du bare drite i å legge inn kommentarer her – du vet ikke hva du snakker om.
Å tasse rundt i sentrum om kvelden er jo rimelig dust, her er det bare tiggere, afro-horer og drittunger. (To sek etter at jeg skrev det var det en hore som hang seg på meg. Selv om denne ikke var av de beste så er det noen av dem som ser utrolig bra ut, godt man har et minimum av ryggrad…) Det sto imidlertid ei annen dame der og reklamerte for konsert på et utested like ved. Egentlig en fet idé for en Viggo. Så jeg tassa ned dit… men dette var åpenbart for fullt av fjortiser. Så selv om jeg er kjekk og pen og slikt (vel) så kan jeg bare glemme å få noe oppmerksomhet på steder der snittalder er bare så vidt over halparten av min. Viggo-prosjekt er dust… at jeg aldri lærer. Tassa vestover, inn i en kø, men buzz’en fra tidligere i kveld er fallende så det blir neppe den store opplevelsen, det er noe med å finne igjen formen når folka rundt deg er redusert til lespende, siklende, utrolig barnslige, konformitetsjunkies. Vel konformitet og konformitet, fru blom, det er 10 grader og en dude har palestinaskjerfet tett pakka rundt seg, mens en annen har glemt å kneppe skjorta omtrent til navær’n (blæh).
Crowded vestkantish hangout med tilstrekkelig gjennomtrekk til at 25 meter kø tok 10 min. Et par kjappe runder og en drink seinere konkluderte jeg med at den som intet våger intet vinner – og spaserte til senga. Forbausa over at utesteder som dette er like nitriste i låtutvalget som den sist oppståtte landsdekkende radiokanalen der de garantert bare spiller musikk du har hørt fire millioner ganger før – kan jo ikke skremme lytteren med ukjent musikk. I alle fall tror jeg alt jeg hørte var spor fra Anthems of Old Skool eller noe slikt…
Nå er’e natta. Drikker et glass vann før jeg slukner.
Sitter og venter på date’en, dvs jeg kom litt tidlig, men klokka kryper mot rett tid. Fant noe stæsj å ta på, må ha belte for å få buksene til å henge etter at siste rest av lovehandles har forsvunnet i takt med love’n. Måtte til og med ta nytt hull i beltet for at det skulle passe. Jaja, fortsatt BMI på 24 så fortsatt litt å gå på.
Date’n dukker opp etter fem minutt, smilende. Det starter hyggelig og blir hyggeligere. Vi snakker om løst og faktisk mer fast enn jeg forventet. Hun er søt og blir søtere etterhvert, ikke bare pga min promille av vinflasken vi bånner, men også fordi hun ser på meg med mer og mer intensitet. Jeg vurderer et par ganger å kysse henne, men selv om jeg tror det faktisk ville funket gidder jeg ikke ta sjansen på en feilvurdering.
Dessverre har hun en rimelig velfylt helg med tidligere avtaler og er naturlig nok ikke riktig klar for å introdusere meg for vennene sine som hun skal møte next. Men jeg tviler ikke det minste på at vi vil ses igjen, og når vi skiller lag tar hun initiativ til den lille klemen jeg tidligere har tatt initiativ til. For fjortisene der ute: det er noe annet å vikle seg inn i et forhold når man har barn og et liv på hver sin kant enn når man er totalt forpliktelsesløs.Større konsekvenser betyr noe mer grundig forarbeid, men ærlig talt tror jeg ikke det ville vært lett å spå utfallet om kvelden kunne fortsatt.
Hun merker seg at vi nok er noe forskjellige, men jeg ser i øynene hennes at hun ikke veier det så tungt… Jeg tror hun forlater denne daten med en viss spenning om hvor dette kan ta veien. As do I.
Btw. av en eller annen grunn tror noen at det er mer høyverdig å skrive på norsk når man er norsk. Men jeg tenker stort sett på norsk, men noen ganger på engelsk og da blir det en mix som kommer ut. Om du vil oversette driten til norsk kan du kjøpe rettighetene for en mill. USD oversatt til NOK.
Siden showet er over litt tidlig fortsetter jeg kvelden som Viggo på byen, dømt til å bli en deprimerende affære. Jeg tipper du kan lese hva som skjer videre litt utpå dagen i morgen.
Damn, første skikkelige date på årevis, coming up. Og hue er litt turbulent med alt som foregår. Okei-okei. Vi får se hva som skjer. Mest irriterende, repeterende tanke under pannebrasken: Hva skal jeg ta på meg?
Tok en kjapp preview av upcoming date, og hun så jo kjempeflott ut så det blir spennende. Litt usikker på kjemien, hun titta nesten like mye ut av vinduet som i min retning, men det kan jo være et tick. Hun ligna litt på ei jeg var hypp på slutten av … uhm barneskolen, selvfølgelig i voksen utgave.
Forresten, prata dritt med kollegadama, haha, tulledama. Morsomt. Tipper hun blir med på noe tøys om det skulle by seg en anledning.
Omg, jeg sitter hjemme hos gamlingene på en fredag kveld og ser de triste restene av gullrekka. Jeg fortjener ensomhet og singelliv for alltid. Peller meg hjem.
Ok, skal innrømme at jeg akkurat nå ikke er like tøff i trynet som du kanskje kan tro om du har lest det jeg har skrevet til nå. P-pille-dama var til sjekk på sykehuset i dag for å finne ut hvor langt hun var på vei og finne dato for kleshengerinngrepet. Som den ridderen jeg er stilte jeg opp hos henne i går kveld for å være til hjelp og støtte i denne tunge stunden. Hadde oppriktig ikke planer om å havne i halmen, jeg kan faktisk se ut som om jeg har empati og vise medfølelse, og noen ganger er det til og med genuint, tro det eller ei.
Men i halmen havna vi og fasiten ble 4-5 små visitter i Nirvana i puljer av to til tre, krydret av et par pikante nye triks. Ikke så rart vi sliter med å spille sølibatspillet. Litt kjipt at ‘a ikke vil ha meg på permanent basis, men ikke noe mer å dvele ved der; på det sjuende gjelder det.
Klumpen var 7-8 mm, dvs 5 uker og ikke vanskelig å huske når det må ha skjedd; etter en ukes separasjon var det mengder av oppbygd pasjon. RIP.
Etterpå tok vi en fot i bakken og intet nytt der, singelstatusen gjelder fortsatt, hurra.
Ok, jeg fiksa en date, det var lett som en plett med en brett. Kunne ha blitt i dag om hun ikke nettopp hadde booka andre planer – synd jeg ikke slang meg frempå i går, men nå er hun stuck med kid i noen dager så da må jeg tygge drøv. Litt kjipt, Operasjon Stimuli er utålmodig.
Så jeg forsøkte meg på å lure p-pille-dama med på kino, men det var … dødfødt (synes du den var ufin? HA!, driter vel jeg i!). Spilte det inn til ‘a som en hyggelig greie for å ta tankene hennes av kjedeligere ting, men strengt tatt var det bare for å pleie karma’en.
Mens jeg sitter her chat’er jeg med kollegadama – men det virker ikke som det er noe napp der – eller rettere sagt, hun skal trene så dermed passer det ikke i dag, men i motsatt fall hadde kanskje hun blitt med på kino eller no’. Vi chat’er litt om løst og fast, mest om forhold og slikt, hun er ettersøkt av en hun ikke vil ha og ettersøker en som bor litt uveisomt til så det ikke funker særlig.
P-pille-dama kommer også på nett. Jeg foreslår at hun skriver et anbefalelsesbrev, med dritten på side to – så kan jeg rive den av og bare bruke side 1. Hun sier jeg ikke trenger et slikt ett. Det kan jo hende hun har rett – men sannelig hadde vært fint å få en attest på nye damer… “Lager god mat. Liker å rydde. Redusert gag-refleks.”
Dersom du har kutta deg i finger’n så setter du på plaster eller i værste fall syr et par sting for å patch’e deg sammen igjen, sånn inntil det gror. Om det samme er et Magnus Carlsen-trekk når du har såra deg i hjarta det tviler jeg vel på, men jeg er i alle fall igang med å se om jeg kan huke inn noe som kan døyve litt. Jeg har blitt tildelt en gave når det gjelder å sjarmere via elektronikk, det fant jeg ut allerede rundt 1994 – hadde en lengre epost-romanse med en sykepleierstudine som het Nina. Det endte etter et par år (jeg var da blitt sammen med MiniMuskels mamma) med at typen hun hadde skaffet seg satt ned foten fordi han var så sjalu. Sjalusi levert pr epost.
At folk i våre dager dater over nettet er vel ingen nyhet, men midt på nittitallet var det bortimot ukjent. Chat’a gjorde vi også, på the mother of all chat-tjenester – irc. Lærte forresten å spille poker på irc, også, og sannelig er det en fin måte å adsprede seg på nett fortsatt, selv om jeg må putte litt mer cash i potten nå om jeg skal holde konsentrasjonen oppe.
Så nå har jeg hentet frem chat-ferdighetene igjen og tror sannelig at det bringer meg til potensielle dates. Den ene er en kollega, og der tror jeg nesten at det egentlig dreier seg mest om muligheten for å trimme MRL. Den andre er en singel halvtidsmor med en datter på samme alder som MiniMuskel, en nett og liten filolog som liker å danse (arabisk & arabesk … hehe). Har aldri sett mer enn et portrettfoto, men BMI’en er rundt 20 og det tyder på normalfordeling. Virker også som om det er et rimelig omfang av synapse-fyringer, en bra ting om man skal unngå flere p-pille-mishaps…
Det er selvfølgelig helt uten moral å rote seg inn i et forhold (eller to) før aborten fra det forrige er i boks, men jeg er jo en kynisk jævel som leker med andres følelser som om det var mine egne. At jeg gjør det som om det var mine egne ser jeg på som formildende omstendighet – jeg blir jo like knust som dem. Disse to er i alle fall single, hun som seriedumpa meg de siste seks månedene hadde jeg jo rista løs fra x-gubben for et drøyt år siden. Nå var vel ikke det ekteskapet helt perfekt i alle aspekter, og jeg føler vel ikke at jeg direkte hadde skylda for at det skjedde, men det hadde i alle fall litt større konsekvenser enn det jeg kan komme til å rote meg bort i disse case’ene. Apropos konsekvensene av å skille p-pille-huet fra x-gubben så forsvant siste rest av dårlig samvittighet når hun grusa meg etter å ha trekt meg opp med familie-snakket.
Så jeg går egentlig løs på Operasjon Stimuli med brukbar samvittighet…
Ikke alle damer har samme rotasjonshastighet i planeten. Eksempelet er hun dustedama som kutta p-pillene fordi hun ikke trodde hun kunne bli gravid. Dette gjør’a vel etter at forholdet var over i fasen der det var lite annet igjen enn sex’en. Faktumet at hun har en kid fra før burde jo være nok til å avkrefte at fertiliteten var et issue. Greit nok at det er et halvt tiår siden kid’en revna exit’en hennes, men hun hadde kjønnlig omgang med x-gubben sjeldnere enn jeg skifter tannbørste og at hun ble bare ble gravid den ene gangen beviste ikke noe særlig.
Vi, derimot, gjorde stort sett ikke annet enn å rense pipa. I alle fall var det det vi gjorde best. Og det gjorde vi stort sett hver gang det var en anledning og et par ganger det egentlig ikke var det. Så… kjappe dama kutta pillene og DING! der var det en bolle i ovnen. En genistrek i regninga, om jeg så skal si det med en blanding av middels utbrukte uttrykk. Kunne kanskje vært fett om det ikke var for at jeg hadde eskalert en krangel bare halvannen uke tidligere, med den følgen at hun dumpa meg som en melsekk. Nå var jo ikke det så mye av et utrolig sammentreff – for det var jo ikke første gang jeg var ute av det gode selskap.
Jeg likte jo dama, jeg, men hun dumpa meg mer eller mindre regelmessig over et halvt års tid og hver gang tok det litt lenger tid før hun fant ut at det er okei å ha meg i nærheten likevel – til slutt var det, om ikke annet, for et kjapt ligg. Jeg var jo forelska – så jeg tassa rundt som den dumme bikkja i Pusur uansett hva som skjedde. Nå skal jeg ikke si at jeg var helt uskyldig i alle dumpingene, men det var faktisk ikke jeg som starta dem, men etterhvert begynte jeg å bli så frynsete at jeg levde i konstant frykt for en nye dumpings, og det er ikke en spesielt konstruktiv sinnstilstand, selv om det det bidrar til bedre BMI.
Når’a så oppdager uhellet så begynner’a for sikkerhets skyld å fantasere om hus og hoteller og familie og hurlumhei og best som det er så begynner jeg også å smådigge ideen. Men det varer bare i 48 timer og så er jeg ute i kulden igjen. Ikke at jeg nødvendigvis syntes en kid til var et klokt move, det er jo en tjue-årskontrakt og når mamsen nærmer seg førti er jo sjansen der for at man pådrar seg en enda lenger deal. Men selv om jeg kalte min forrige for Puddingen når han kom ut så var det jo stor stas og sannelig blir det bedre og bedre til de blir så store at de ikke egentlig trenger deg lenger. Selv om legen skulle leke med kleshenger’n så var det jo en tanke der om at det vare en fremtid med hu og meg.
- Den fantasien er bare en dum fantasi, fikk jeg i fleisen, etterfulgt av: - Du tror vel ikke at vi er sammen igjen?, og vips så hadde hun bekrefta at jeg var en singel, ikke-vordende småbarnsfar, og jeg sitter med grus i nesa fra landinga.
Planen var jo å stå løpet ut uansett hva utfallet blei, prøver jo i alle fall å fremstå som en decent fyr, så med eller uten kid – og med eller uten meg – så skulle jeg jo stille opp. Men grusen i nesa satt meg litt ut og i et svakt øyeblikk ba jeg henne ryke og reise og vips! så er det ikke tvil om sivilstanden og jeg har reelle fritidsproblemer for første gang siden midten av nittitallet. Det vil si – fritidsproblemer de ukene jeg ikke har MiniMuskelMannen (Puddingen har utvikla seg og tasser rundt som en liten atlet, mens jeg ser meg i speilet og lurer på åssen han får det til).
Ettermiddager og kvelder går etter dette med til å forsøke å tenke på noe annet, og generelt å strekke arbeidsdagene så lange så mulig, med samme formål. Hver gang det pop’er opp igjen i bevisstheten er det om å gjøre å sette på et stimuli som dytter dritten tilbake i kroken sin. På kort sikt løses problemene av 30 gamle serieepisoder med drapstema – reruns tatt opp på PVR’en i løpet av sommermånedene, krydret med serien med han dude’n med karmaproblemene (som jeg trodde var en større taper enn meg, men som jeg sannelig begynner å dra innpå).
— Greit, jeg vet det! Dette er nok en “personlig” blog av typen det finnes tretten av på dusinet. Men det driter jeg i. Jeg driter strengt tatt i deg, også, du som leser dette. Jeg skriver for meg selv. Jeg skriver dagboka mi på nett – siden nettet er sånn passe anonymt, og landet er akkurat stort nok til at det sikkert er en gjeng med drittstøvler som kunne ha skrevet dette.
Men det er jeg som skriver og du er bare nødt til å ikke få vite hvem jeg er. Hva jeg er finner du vel ut om litt etter å ha lest litt mer.
